Kravstore alkoholtørste artister

Teknisk og praktisk

Stort sett er de forskjellige listene, eller «ridere» utarbeidet slik at artistene skal få best mulig arbeidsforhold, slik at publikum får en så god opplevelse som mulig. Men slik de er utformet er det ikke akkurat stillerom, urtete og yogamatter som er i fokus.

Aller først, den tekniske rideren dreier seg stort sett om praktiske spesifikasjoner som størrelse på scene, tilgang på strøm, lasterampe, lyd, lys og så videre.

Det er når vi kommer til den praktiske rideren, som blant annet omhandler mat og drikke, det til tider kan bli utfordrende å være arrangør, og det er den Kristian Roen ved Dokka camping på et Facebook-innlegg ønsker å ta et oppgjør med.

Tunfisk

I innlegget legger han ut rideren til et ikke navngitt norsk band, der det ved siden av vanlige krav som dusjmuligheter, såpe og håndklær særlig er ramset opp drikkevarer musikerne må ha for å gjennomføre en konsert.

– Det handler ikke om de ekstra pengene vi må ut med, men jeg synes rett og slett det bare er tull at vi må bruke så mye tid på å lete opp alt sammen. Ofte er det ting på rideren som ikke akkurat er hyllevare på Dokka, og da bruker vi utrolig mye tid på å reise rundt for å prøve skaffe alt fra spesielle typer vin til drops og spesielle damestrømper, sier Roen oppgitt.

På rideren Roen har offentliggjort, står det at arrangøren blant annet skal sørge for at musikerne under oppholdet har tilgang på 24 pils av lokal sort, 12 Frydenlund Juicy IPA, seks Smirnoff Ice, én flaske hvitvin fra New Zealand med smak av stikkelsbær, én flaske hvitvin av merket Wongraven, én helflaske vodka, én helflaske Gin og to flasker Fever tree tonic water.

I tillegg kommer assortert utvalg av sjokolade, frukt, nøtter, potetgull, vann, brus, energidrikk og én pose seigmenn.

– Vi prøver å gjøre vårt beste for at musikerne skal trives og yte en god jobb. De får skikkelig mat og drikke, og om noen vil ta seg en øl bak scena er ikke det noe vi sier noe på. Men her på bygda er det ikke alt vi får tak i av fjonge varer, sier Roen smått oppgitt.

– Jeg husker da Bonnie Tyler var her. Hun skulle ha tunfisk, og det hadde jeg ikke hørt om. Gjedde og åbbor visste jeg hva var, men tunfisk var noe nytt. Heldigvis var det bare å stikke på butikken og kjøpe en boks, humrer han.

Smørbrød

Kenneth Dahlby ved Kaffka i Gjøvik forteller at dette med ridere er et stadig tilbakevendende tema mellom arrangører og byråene som representerer artistene.

VARMMAT: Kenneth Dahlby ved Kaffka opplever at artistene som kommer til ham er mer opptatte av en skikkelig middag enn mengder med alkohol. Foto: Tor Erik Pettersen 

Han mener å se en tendens at riderne begynner å bli mer og mer «normale».

– Standarden her er smørbrød ved ankomst. Alkohol er det lite av, to enheter til middag er vanlig, men vår opplevelse er at for artistene er en skikkelig middag det viktigste, sier Dahlby som ofte har opplevd at det er de mest spesielle drikkevarene som står igjen når artistene har reist.

– For å unngå altfor mye svinn, tar vi heller en ekstra telefon til bookingbyrået for å dobbeltsjekke om vi må bruke tid og energi på å skaffe en viss type flaskevann, sier Dahlby som legger til:

– Den enkleste å ha med å gjøre var salige Ole Paus. Kjørte han bil ba han om kaffe og et glass cola. Kjørte han ikke selv spurte han om et glass whisky og cola.

Stryk alkoholen

Arnstein Tungvåg i Dænsebændet er en av mange som har respondert på Kristian Roens Facebook-innlegg. Han skriver på vegne av orkesteret at «ett måltid varm mat med drikke. Tilgang til kaffe, mineralvann og vann under arrangementet. Eventuelt litt frukt og snacks? Alle punkter med alkoholholdige drikker kan arrangørene bare stryke fra rideren», skriver veteranen.

Stian Fredrikstad i Fjellhallen og Sveve mener riderne stort sett er kurante saker og forholde seg til.

– Det går bra. Jeg har ikke vært ute for noe spesielle krav, selv om det naturligvis var litt pussig at en verdensstjerne som Michael McIntyre bare forlanger fire bananer og vann.

Ananasringer

På begge sider av bordet sitter Gaute Lein Ausrød. Når han ikke reiser rundt som vokalist i Staut, jobber han med å organisere eventer og arrangementer for byrået Kjentfolk.

ENKEL MAT: Gaute Lein Ausrød i Staut mener generelt at cateringen på spilleplassen må være slik at den er næringsrik for bandet, men at det ikke medfører unødige utgifter for arrangørene. Foto: Frode Hermanrud 

– Jeg vil si at vi i Staut har en rimelig folkelig rider, både når det gjelder oss i bandet og crewet som ofte reiser foran oss og forbereder konserten. Det eneste noen stusser over, er ananasringene. De står ikke der for at vi skal være sære, det er rett og slett fordi vi har en diabetiker i bandet og da er det kjekt å ha noe søtt i nærheten dersom det skulle skje noe og vi har glemt å ha det med selv, sier han.

 – Ellers er brødmat helt fint når vi kommer til spilleplassen, men så er vi litt nøye på at det ikke er pizza eller hamburgere til middag. Det er enkelt og greit fordi at hadde det vært standardmenyen, ville det i løpet av lang turne vært en rimelig lubben gjeng som reiste rundt og spilte for folk, humrer han.

– Alkohol er egentlig ikke noe tema, kanskje litt øl og vin, sier han og forteller at han i sitt daglige virke ikke har opplevd noe spesielt fra artistene han jobber med.

– Jeg jobber stort sett med eventer, og ved siden av at det ofte foregår på ukedager og det ofte dreier seg om kortere innslag på en messe eller et foredrag, er det gjerne ikke noe tema å ha en omfattende rider.

– Tar det vi får

Vazelina Bilopphøggers var i bransjen smått legendariske for å ha en rider kun bestående av kaffe og frottéhåndklær.

– Det var fordi vi produserte showene våre selv, resten hadde vi med oss. Men jeg husker sist på Elverum fikk vi ikke frottéhåndklær, men det var fordi hun jenta som jobbet backstage ikke visste hva frottéhåndklær var. Hun måtte google det, men da hadde Aspic (Asbjørn Øverli) allerede vært i idrettsgarderoben og ordnet papirhåndklær for oss, humrer Vågan.

ENKEL SERVERING: Eldar Vågan forteller han stort sett spiser og drikker det han får på spilleplassen. Foto: Frode Hermanrud 

Kappingen er ellers ikke noe særlig opptatt av fasilitetene, og har aldri vært den som har sendt av gårde lister med krav om spesiell mat og drikke.

– Jeg pleier å svare at vi tar det vi får. Da slipper vi mye styr, sier han og forteller at poenget med en rider er at artistene skal holde seg mest mulig skjult for publikum før konserten eller forestillingen.

– Det å stå i hamburgerkøa ødelegger noe av overraskelsesmomentet, mener han.

Men litt næring synes Eldar Vågan det er greit å ha innabords før han skal på scena, men det har ikke alltid vært like lett å få til.

– Jeg husker at en gang med Vazelina fikk vi servert spekemat og flatbrød, og ikke noe annet. En annen gang fikk vi servert hamburgerbrød og servelat. Det var ikke mye å rope hurra for, men konsert ble det.

Artikkelen er av  Frode Hermanrud Oppland arbeiderblad