Dænsebændet ( 29.12.24 )

SISTE KVELDEN: For siste gangen går Simen Strand (t.v.) ut på scena som fast medlem av Dænsebændet. – Det er klart det er stusselig, sier Arnstein Tungvåg som roser innsatsen til 28-åringen fra Biri. Foto: Frode Hermanrud

Med langt svart år, solbriller, caps og svart skinnjakke kan man trygt si at Simen Strand har vært en fisk som har skilt seg ut i danseband-dammen.

Arnstein Tungvåg har ledet bandet helt siden de het Dænsebændet hass Arnstein så langt tilbake som i 1981, og han får ikke fullrost innsatsen til 28-åringen.

– Vi skiftet navn til bare Dænsebændet i 1986, mye på grunn av at vi ofte ble forvekslet med trekkspillgruppa Arnsteins, noe som skapte litt forvirring særlig utenfor Snertingdal, humrer Tungvåg. Han synes det er leit at han nå må lete etter en ny trommis.

Etter lørdagskvelden på Dokka camping, skal Simen Strand fokusere på banda Riot Boots, Crown Electric og Queen-hyllestbandet One Vision. Men skulle kompisene i Dænsebændet være i beit for en trommis, utelukker han ikke et comeback.

– Jeg har sagt at det bare er å ringe hvis det er krise, og har jeg anledning stiller jeg selvfølgelig opp for gode venner. Men tida som fast medlem i Dænsebændet er over etter i kveld, smiler han forsiktig.

Fjerde juledag var det Dænsebændet og svenske Sandins som byttet på å servere dansemusikk til de vel 200 frammøtte, og for trommeslageren i Dænsebændet var kvelden på Dokka ekstra spesiell.

– Det kan du trygt si, sier Simen Strand. Mens han rigger opp trommesettet, forteller han at dette blir den siste spillejobben han gjør som medlem av Dænsebændet.

– Jeg har vært med i tre år og gjort over 50 jobber med Dænsebændet, men det er en tid for alt, som det heter. Jeg spiller i tre andre band som tar mye tid og som jeg ønsker å fokusere på, men det har vært en vanskelig avgjørelse å ta. Det har vært tre fine år hvor jeg har lært utrolig mye, sier han.

PÅ JOBB: Sammen med svenske Sandins sørget Dænsebændet for dansemusikken på Dokka camping fjerde juledag. Foto: Frode Hermanrud

– Det har nok ikke gått opp for meg enda. Jeg tror ikke det gjør det heller før jeg sitter i bilen på vei hjem i natt, sier Strand som ikke legger skjul på at de tre årene under Arnstein Tungvågs vinger i Dænsebændet har lært ham mye.

 – Det har vært en bratt, men veldig fin læringskurve. Ettersom vi har spilt så mye har jeg fått god mengdetrening, og ikke minst lært meg hva det vil si å stå opp grytidlig for å sitte i en buss i flere timer på vei til en spillejobb i Nord-Norge og tilbake igjen.

– Det er nok kanskje det jeg kommer til å savne mest, samholdet med bandkameratene, gutta, smiler han og retter på vesten. Det er snart på tide å dansefolket ute i salen en solid dose med dansemusikk fra Snertingdal.

– Jeg er oppriktig glad i musikken vi spiller, det er noen veldig fine låter! Det har vært mye å bryne seg på, men de tre årene har bare vært en opptur, både musikalsk og sosialt, sier han og griper trommestikkene.

– Jeg vil si at å spille i Dænsebændet er uten tvil noe av det tøffeste jeg har gjort.